Valget av teleskop er et av amatørastronomens viktigste valg. På denne siden finner du noen av våre anbefalinger om hvilket teleskop du bør velge.

Hvilket teleskop som er det rette for deg avhenger av mange ting, men det aller viktigste er hva du skal bruke teleskopet til. Om du skal oppleve Jupiters måner kretse om planeten eller vil ta fantastiske bilder av fjerne galakser millioner av lysår borte - du trenger det rette teleskopet for å klare det. Og, først som sist: Styr klar av annonsene i postordrekataloger som lover deg 500x forstørrelse. Disse teleskopene er kun velegnet for en ting - å fylle lommeboken til postordrefirmaet.

Tre forskjellige teleskop

Det er tre hovedgrupper av teleskop, hver med sine spesialiteter og svakheter. De tre er refraktoren (linsekikkerten), reflektoren (speilteleskopet) og katadioptriske teleskop (kombinasjon av linser og speil). Nedenfor finner du en kort beskrivelse av hver enkelt teleskopgruppe.

Refraktoren

Refraktoren er den typen teleskop som Galileo Galilei brukte da han oppdaget Jupiters fire største måner og dermed beviste at Jorden går i bane omkring Solen og ikke omvendt. Også i dag er refraktoren beregnet på observasjoner av planetene, Månen og dobbeltstjerner, og fordi det ikke er noe speil som sperrer for lyset midt i tuben er refraktoren også det teleskopet som gir de skarpeste og mest kontrastrike bildene. Større refraktorer (80mm og større) er også godt egnet til observasjon av deep-sky objekter som stjernetåker, galakser og stjernehoper. Jo større objektivdiameter, jo bedre.

I de senere årene har også stadig flere produsenter lansert såkalt rich-field refraktorer, som er refraktorer med korte brennvidder. Disse yter ikke like godt på planetene, men er svært gode på objekter som krever stort synsfelt, som store stjernetåker, galakser eller åpne hoper.

Ulempen er at store refraktorer er dyre å produsere, noe som begrenser deres ytelse på svakere objekter som stjernetåker og galakser. I rimelige refraktorer (akromatiske refraktorer) oppstår det normalt også et fenomen som kalles fargefeil. Dette skjer fordi lys med ulik bølgelengde brytes forskjellig og derfor når fokus på ulike steder. Dette betyr at når bildet er skarpt dannes en blå-lilla ring rundt lyssterke objekter som Jupiter eller sterke stjerner. For å korrigere dette har man utviklet en mer avansert refraktor som kalles apokromatisk. Disse benytter eksotiske materialer som fluoritt eller ED-glass (Extra low Dispersion glass) for å korrigere fargefeilen. Disse teleskopene er relativt kostbare, men er også de skarpeste og beste instrumentene i sin klasse. Refraktorene er med sine lukkede tuber praktisk talt vedlikeholdsfrie.

Reflektoren

Reflektoren har eksistert siden Sir Isac Newton fant en praktisk måte å lage teleskop ved hjelp av speil. Fremdeles er denne typen reflektorer de mest populære, og kalles i dag Newton-reflektorer. Reflektorer har som sin spesialitet å samle lys. De er rimelige å produsere, selv i store størrelser, og er derfor blant førstevalget for mange som er interessert i deep-sky objekter. Mange er også svært velegnet for fotografering. Reflektoren er ikke like velegnet til planetene som refraktoren, både på grunn av sekundærspeilet som dekker noe av lysåpningen og dermed gjør kontrast og skarphet noe dårligere, men også på grunn av at teleskopene ofte har kort brennvidde og dermed ikke er like gode på høye forstørrelser.

Reflektoren krever også noe mer vedlikehold enn andre typer teleskop fordi tuben er åpen for støv (selv om dette i praksis ikke er noe stort problem dersom man setter på støvdekselet når man ikke bruker teleskopet) og fordi den krever at man opplinjerer speilene i teleskopet (kollimering).

Men uansett er reflektoren et svært godt kjøp dersom du ønsker å observere de fjerneste objektene i verdensrommet.

Katadioptriske teleskop

De katadioptriske teleskopene henter sine egenskaper fra både refraktoren og reflektoren. Dette har både fordeler og ulemper, men for mange er fordelene klart større enn ulempene. Den virkelig store fordelen er helt klart størrelsen. Et 200mm katadioptrisk teleskop er knapt nok større enn 102mm refraktor, og kravene til monteringen går derfor noe ned. Dette gjør også at disse teleskopene er svært kompakte og lette å ta med seg om du bor problematisk til med hensyn på lysforurensing. Disse teleskopene er kanskje det nærmeste du kommer et all-round teleskop; de gir skarpe bilder av planetene og Månen og de er samtidig store nok til å jakte seriøst på lyssvake deep-sky objekter. Det finnes flere populære typer, hvorav Schmidt-Cassegrain og Maksutov-Cassegrain er de mest utbredte. Schmidt-Cassegrain teleskopene (ofte forkortet SCT) er best på deep-sky objektene, men gjør det også bra på planetene, mens Maksutov-Cassegrain teleskopene nesten gir refraktorskarphet på planetene, men henger litt etter på deep-sky på grunn av den lange brennvidden de fleste av disse teleskopene har.

De fleste katadioptriske teleskopene er lukkede optiske systemer, og dermed ikke så utsatt for støv og forurensing som reflektoren, men også noen av disse krever at du opplinjerer optikken (kollimerer).

Hva så med forstørrelsen?

Forstørrelsen på et teleskop er viktig. Men det er sjeldent viktig å få så høy som mulig forstørrelse. Ethvert teleskop kan forstørre et bilde til en hvilken som helst forstørrelse ved å bruke forskjellige okularer, men ikke alle forstørrelser er like velegnede for alle teleskop. Om forstørrelsen er for høy blir bildet grumsete og uskarpt, noe som ikke gjør at du ser flere detaljer, men færre. Allerede med en 60mm linsekikkert med 30x forstørrelse er ringene rundt Saturn synlige, mens i det samme teleskopet vil ringene forsvinne dersom du forstørrer opp bildet 300x.

Forstørrelsen i teleskopet dannes ved hjelp av okularer. Du finner forstørrelsen ved å dividere teleskopets brennvidde med okularets brennvidde. Det vil si at et 102mm teleskop med brennvidde 1000mm med et 20mm okular vil forstørre 50x (1000/20=50). Det samme teleskopet vil med et 5mm okular forstørre ca 200x, som er den teoretisk øvre grensen for dette teleskopet. Denne grensen, som er 2x teleskopets åpningsdiameter (i mm), forteller hvor høy forstørrelse du kan benytte under perfekte atmosfæriske forhold. På de fleste kvelder vil du ha langt større utbytte av lavere forstørrelser. En annen viktig ting å tenke på er at høyere forstørrelse gir mindre synsfelt, og det blir også mørkere. Det er faktisk slik at dersom du dobler forstørrelsen, reduseres lysstyrken på bildet til ¼!

Generelt kan det sies at dersom du ønsker å se på utstrakte objekter som store stjernetåker eller galakser velger du det okularet med høyest forstørrelse som samtidig gir deg det synsfeltet du trenger, mens skal du se på planeter eller tette dobbeltstjerner velger du den laveste forstørrelsen som viser deg det du vil se.

Trenger jeg en ekvatorialmontering eller en alt-azimuth montering?

Det er, som du sikkert skjønner, to ulike typer monteringer på markedet. Den ene er alt-azimuth monteringen, som er enkel å bruke for nybegynneren, og som ikke krever noen spesiell oppstilling eller forberedelser. Den kan beveges i to retninger, vertikalt og horisontalt. Ulempen med denne typen monteringer er at den ikke kan stilles opp slik at den kan følge stjernene automatisk over stjernehimmelen (med unntak av endel nyere datasystemer, som de som benyttes på Celestrons NexStar modeller), og du kan heller ikke koble motorer til dem (igjen med samme unntak). De er derfor heller ikke egnet dersom du ønsker å fotografere stjernehimmelen, med unntak av bilder av planeter og månen.Ekvatorialmonteringen er noe mer komplisert å stille opp og bruke, men når du først har lært deg prinsippene gir den store fordeler. Før bruk stilles denne typen monteringer opp mot himmelens nordpol (som ligger tett ved polstjernen, Polaris eller Nordstjernen), og deretter kan du bevege deg langs to akser, timeaksen og deklinasjonsaksen, som skaper et koordinatsystem som forteller deg hvor ethvert objekt på stjernehimmelen befinner seg. Du kan også koble motorer til disse monteringene, og dermed følge stjerner og andre objekter automatisk over stjernehimmelen. Dette er svært praktisk ved planetobservasjoner, og en nødvendighet ved langtidseksponeringer når du tar bilder av stjernehimmelen.

Det er også viktig at monteringen og stativet under er stødige. En ustø montering ødelegger fort observasjonsgleden, fordi bildet vibrerer og derfor er vanskelig å stille skarpt.

Kan jeg ta bilder gjennom teleskopet?

Ja, gjennom de fleste teleskop kan du ta bilder. For å få gode resultater bør teleskopene være ekvatorialmonterte og ha en motor minst i timeaksen, slik at du kan følge objektene. Månen og planetene er enklere å ta bilder av, og mange begynner derfor med dem. Det går også an å montere kameraet oppå teleskopet dersom du har en ekvatorialmontering, og på den måten ta bilder av store områder av stjernehimmelen, for eksempel et helt stjernebilde. Mulighetene for fotografering er mange, og bare fantasien setter grenser. Dette er også en svært fin måte å dele interessen din med andre.

Konklusjoner

Du har nå fått en kort innføring i de ulike typene teleskop. Vi håper det du finner her er til hjelp i valget av teleskop. Denne artikkelen vil bli utvidet etterhvert med mer informasjon både om teleskop, monteringer, hva du kan observere og mye annet. Føler du at du trenger mer informasjon? Ta kontakt med oss! Vi hjelper deg gjerne med å velge det teleskopet som passer for deg. Vi kan nås på telefon 35 52 25 31, eller på e-mail support@njopsahl.no.